“Min Herre og min Gud!”
Kristus er oppstanden, halleluja, halleluja!
Tanker fra p. Ragnars preken på Barmhjertighetens søndag
I dag hører vi om de første kristnes fellesskap. “Hele forsamlingen av troende var ett i sjel og sinn. Ingen kalte noe av det han eide for sitt eget; allting hadde de felles. Det var da heller ingen av dem som led nød, for folk som eide hus eller jord, tok og solgte det, og la betalingen for apostlenes føtter. Siden lot de så hver enkelt få hva han trengte.” (1. lesning, Apostlenes gjerninger 4,32-36)
Vi hører om nestekjærlighet, omsorg, det å være ett i hjerte og sinn. Også den andre lesningen handler om nestekjærlighet. Faktisk er det en av de få søndagene hvor alle tre lesninger handler om det samme.
Evangeliet forteller om en flokk vettskremte disipler som har låst seg inn ‘av frykt for jødene’. Den oppstandne Kristus kommer inn i rommet – stengte dører kan ikke hindre ham – og gi disiplene oppdrag og mandat til å forkynne Guds kjærlighet.
Kristus er Fundamentet. Vi må følge budet om kjærlighet, ellers har vi ikke kjærlighet.
Tomas, kompromissløst ærlig, krever å se. Ord er ikke nok. Tomas vil erfare det selv. Han var ikke sammen med de andre, da Jesus kom første gang. Tomas vil se selv og røre ved Jesus. Da Jesus kom for andre gang, er Tomas der. Og Jesus tar ham på alvor. “Kom hit med din finger, her er mine hender, se selv; kom hit med din hånd, og legg den i min side.”
Se og bli sett, de to tingene må være på plass. Kvinnene på påskemorgenen ser den tomme grav. Etter hvert ser de også Jesus. De blir sett. Maria av Magdala ser den oppstandne Herren. Og også hun blir sett.
Det samme gjelder Tomas. Tomas bruker fornuft og bevis. Det er forståelig, fordi det han fikk høre av de andre disiplene var en ufattelig påstand. Jesus, den korsfestede, er i live! Hva? Tomas må erfare det selv. Det skjer og da er han med, fullt og helt.
Slik forholder også vi oss ofte. Vi er på jakt etter sannheten. Så blir vi invitert til å se. Men ikke alltid. I det siste tilfelle må vi støtte oss på løftene som er gitt. Uansett hvem vi er, en Tomas, en Maria av Magdala, en Hanna i templet, vi får det vi trenger for legeme og sjel. I sakramentene, men også i våre brødre og søstre. Da kan vi si som Tomas: “Min Herre og min Gud!”
Må Gud tenne sin kjærlighets ild i våre hjerter!
