Nyheter

I fellesskap gjennom påsketiden – torsdag i påskeoktaven

Dagens refleksjon over dagens evangelium (Luk 24,35-48) – “Fred være med dere! …Det er jo meg!”

De to disiplene fra Emmaus som hadde kommet tilbake til de elleve og de andre disiplene, fortalte om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet. Mens de talte om dette, stod han selv der midt i blant dem og sa: «Fred være med dere!» Forskrekket og engstelige trodde de det var et gjenferd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere redde? Og hvordan kan dere tvile fremdeles? Se på mine hender og mine føtter: Det er jo meg… (Luk 24,35-39a)

For Jesu disipler er det så vanskelig å begripe at Jesus lever. Det kan godt forstås. Det er kun få dager siden at Jesus ble brutalt henrettet. Disiplene er skremt, redde og frykter fortsatt for sine egne liv. Situasjonen er fortvilet og håpløs. Men ikke for Gud! Gud har vekket Jesus opp fra de døde. Gud er kjærlighet, barmhjertighet og livets fylde!

Disiplene har hørt om at noen av dem har møtt Jesus: Maria av Magdala, andre kvinner, de to disiplene fra Emmaus. Men å kunne gjøre en helomvendelse i hodet og i hjertet, fra dypeste fortvilelse til største glede, det er ikke lett.

Døden har ikke det siste ord hos Gud, livet vinner! Det trenger også vi å høre – om og om igjen. Gud vekker også oss opp fra de døde – til et liv i overflod – hos Gud. Noe av det kan vi oppleve allerede her og nå på jorden. Men for å oppnå den evige gleden, må vi alle gjennom dødens nåløyet. Vi behøver ikke å frykte – det er den oppstandne Kristus et strålende bevis på. Og han venter på oss – her og der.

Bilde: Den oppstandne Kristus med korset, Michelangelo, Basilica di Santa Maria Sopra Minerva, Roma (HHM)

I fellesskap gjennom påsketiden – onsdag i påskeoktaven

Dagens refleksjon over dagens evangelium (Luk 24,13-35) – Disiplene på vei til Emmaus: Brant det ikke i hjertene våre?

Dagen etter sabbaten var to av Jesu disipler på vei til en landsby som het Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de talte sammen om alt det som var skjedd. Og mens de snakket og diskuterte, kom Jesus og slo følge med dem; men det var noe som bandt for øynene deres, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og taler sammen om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, som het Kleopas, svarte: «Du er visst den eneste i hele Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager?» Han spurte: «Hva da?» Og de svarte ham igjen: «Det med Jesus fra Nasaret! …

De nærmet seg nå landsbyen de skulle til. Han lot som han ville gå videre, men de bad ham innstendig om å bli, og sa: «Bli hos oss, for det lir mot kveld, dagen heller allerede!» Så gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, velsignet det, brøt det og gav dem. Da fikk de sine øyne åpnet, og de kjente ham igjen, men så var han borte for øynene på dem. Da sa de til hverandre: «Brant det ikke i hjertene våre, da han gikk der og talte til oss på veien og forklarte Skriftene for oss?»
Og i samme stund brøt de opp og vendte tilbake til Jerusalem, hvor de fant de elleve og vennene deres samlet, og disse kunne fortelle dem at Herren virkelig var oppstanden og hadde vist seg for Simon. Selv fortalte de da om det som hadde hendt på veien og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.

Den tyske bispekonferansen syntes at dette evangeliet er så viktig at den blir lest hvert år på andre påskedag. Det er ikke slik i Norge. Men, hva er det som er så viktig at biskopene har valgt å forandre rekkefølgen for lesningene?

Her er to disipler sammen som vi ikke har hørt om før. De to tilhørte ikke den nærmeste kretsen rundt Jesus. Den ene er ikke engang navngitt, den andre heter Kleopas. Derfor er det enkelt å identifisere seg med de to. Det er du og jeg som er på vei til Emmaus.

Les mer her
Bildet: På veien til Emmaus, freeBibleimages.org

I fellesskap gjennom påsketiden – tirsdag i påskeoktaven

Dagens refleksjon over dagens lesning, Apostlenes gjerning (Ap) 2,36-41

På dagen for pinsefesten sa Peter til jødene: «Så skal da hele Israel vite for visst: at denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til ‘Herre’ – til sin Salvede.»
Som de stod og hørte på alt dette, rammet det dem i hjertet, og de spurte Peter og de andre apostlene: «Men hva skal vi gjøre, brødre?» Peter svarte: «Vend om og la dere døpe, hver og en i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for deres synder. Da skal dere også få den hellige Ånds gave! For løftet gjelder dere og deres barn – og også ‘alle i det fjerne’, i så stort tall som Herren vår Gud vil kalle dem.»
Også mange andre ting la han dem inntrengende på hjerte, mens han innstendig bad dem: «La dere frelse fra dette villfarne folk!» Og de tok imot hans budskap og lot seg døpe; det var omkring tre tusen sjeler som den dagen sluttet seg til.

«Når du har hatt et godt møte og kommer derfra med en god nyhet, da trengs det ikke noe oppfordring for å forkynne den. Styrken som ligger i denne erfaringen, vil drive deg til å forkynne.» Det sier Luis Antonio Tagle (*1957), tidligere erkebiskop av Manila, nå kardinalprefekt av kongregasjonen for folkenes evangelisering i den romerske kurien.

Og sånn har det nok vært for Peter. Vi kjenner ham ikke som en talens mann. Men her strømmer ordene ut av ham. Han preker så overbevisende at det heter om hans tilhørere: «Det rammet dem i hjertet.» Påskens budskap treffer midt i hjertet, etterpå er livet annerledes enn før. Hjertet med sin egen visdom spør: «Hva skal vi gjøre?». Hjertet erkjenner at det må komme en grunnleggende forandring. Det vise hjertet velger livet, vil bryte opp og forlate det som hindrer oppbruddet. Det erkjenner de mennesker som tilbyr et fellesskap hvor det er godt å være.

Apostlenes gjerninger forteller om 3000 mennesker med slike vise og lydhøre hjerter. De lar seg døpe. Disse 3000 med sine troende hjerter var de første. Det begynte i Jerusalem og det har ikke sluttet den dag i dag. Mennesker med lydhøre hjerter finnes også i dag – og de vil finnes i morgen.

I fellesskap gjennom påsketiden – Andre påskedag

Dagens refleksjon over Maria av Magdala, evangelium Joh 20,11-18, gårsdagens fortsettelse

Disiplene gikk så hjem. Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven. 12 Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. 13 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» 14 I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. 15 «Hvorfor gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» 16 «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. 17 Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.»
    18 Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

For å bruke noe humor, satire og provokasjon i starten: Programlederen for NRKs ‘Nytt på Nytt’ Bård Tufte Johansen sa følgende i sendingen på 26.03.21: «VG skriver at det i Kina tradisjonelt forventes at gutter skal være sterke ledere, få gode karakterer og være gode i idrett. De skal være kvinner med andre ord».

Vi skal ikke inn i likestillingsdebatten her, men det var virkelig på plass at pave Frans i 2016, rett før Maria av Magdalas helgendag 22. juli, bestemte i dekretet ‘Apostola Apostolorum’ at dagen blir forandret fra ‘minnedag’ til festdag. Maria av Magdala fikk da også en egen prefasjon i kirkens liturgi. Apostola Apostolorum betyr ‘apostelens apostel’ på latin. Og det er Maria av Magdala!

For en kvinne! Hun blir virkelig apostlenes apostel, den som forkynner disiplene at Jesus lever. Drevet av lengsel og kjærlighet står hun under korset, holder hun ut sammen med Jesus til han dør, ser hun at han blir tatt ned fra koset, iakttar hun hvor Jesus blir lagt. Så kommer sabbaten, da må hun holde seg i ro. Men ved første anledning, dagen etter sabbaten, løper hun mens det enda er mørkt til graven. Hun må være nær Jesus, uansett!

Les videre her
Bilde: Matthias Grünewald, Isenheimer Altar, Oppstandelsen

I fellesskap gjennom Triduum – Påskedag

Dagens refleksjon: Påskepreken v/p. Ragnar

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort.  2 Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.»  3 Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven.  4 De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først.  5 Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven.  6 Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der,  7 og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv.  8 Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde.  9 Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. 10 Disiplene gikk så hjem.

Kjære venner, 

Påsken er og blir den største og viktigste høytiden i kirken. Den markerer selve fundamentet for vår kristne tro gjennom Jesu oppstandelse fra de døde. Den gir oss en garanti for vår egen oppstandelse og den gir oss håp i en tid fylt med smerte, isolasjon og usikkerhet. Kort sagt: Påsken minner oss om at midt i en verdensomspennende pandemi er livet verdt å leve! 

Som kristne vet vi at Jesus er virkelig tilstede i vår sjel, i kirken, i nattverden og i himmelen – dette gir mening til vår bønn. Det er noe som gir oss styrke og det gir oss frihet. I dag spesielt, så opplever vi gleden over oppstandelsen. Det er en glede jeg gjerne skulle ha delt med dere i fellesskap og ikke kun gjennom ord. Jeg skulle ønske vi sammen kunne sunget «Deg være ære» for full hals både i går kveld og i dag. Full kirke. Mange smil. Latter og glede over et nytt håp for verden. 

Les videre her
Bildet ble tatt av sr. Pauline i går i St. Hallvard kirke. Da lå ennå Jesus død i graven. I dag ligger den ikke lenger der.