Nyheter

Festen for den hellige Treenighet

Gud er relasjon, en kjærlighetens relasjon. P. Ragnars preken siste søndag 12. juni

I dag har jeg lyst å preke over noe annet. Hvorfor? Jo, fordi treenighet er et vanskelig tema.

Graham Green beskriver i sin bok ‘Monsignor Quixote’ en slags allegori for Treenigheten. To personer reiser sammen i bilen Rosinante. De har med seg tre rødvinsflasker til en bedre middag. Disse tre flaskene er umulig å skille fra hverandre. Deres innhold er helt identisk, de kommer fra samme rødvinsfat og er fylt på flaske samtidig. De to personene må selvsagt prøve alle tre flasker. Hvordan det ender, behøves ikke å beskrive mer detaljert.

Treenigheten gir et bildet på det kristne liv. Det dreier seg om en ytre enhet og en indre enhet. Den ytre enheten er vi alle, sammenbundet som Kristi legemet. Den indre enheten er jeg med mine egenskaper.

Kanskje kan vi nærme oss temaet ved å spørre: Hva betyr Treenigheten for oss, for meg?

I St. Hallvard menighet er vi så heldig å ha et stort mangfold av mennesker fra ulike verdensdeler og kulturer. Vi kan være sammen med hele verden. Det er et liv i den hellige Treenighet.

Gud er relasjon, en kjærlighetens relasjon. Vi skal leve innenfor denne relasjonen.

Og kommunionen er forsmak på enheten med Gud. Enheten blir på denne måten synlig.

La oss be om at vi alle vokser mer og mer sammen, amen!

Ukens pave Frans

Hans vitner til alle tider

Ved å stige opp til himmelen i stedet for å forbli legemlig sammen med noen få mennesker, blir Jesus nær alle ved Den hellige ånd. Den hellige ånd gjør Jesus tilstedeværende i oss uten å være begrenset av tid og rom, slik at vi kan være hans vitner.

Pave Frans, Kr. himmelfartsdag 2022

Foto: franciscanmedia.org
Redaktør for ‘Ukens pave Frans’ er Frode Grenmar

Når den hellige Ånd, sannhetens Ånd, kommer…

… skal han veilede dere til hele sannheten (Joh 16,13)

I lesningene i dag hører vi at både Paulus og Jesus holder avskjedstaler. Å ta avskjed er noe som gjør inntrykk, er ofte vemodig og til tider smertefullt. Avskjed tar vi noen ganger med et tungt hjerte, med sorg og gråt.

Både Jesus og Paulus – med døden foran øynene – gjør noe spesielt idet de tar avskjed: De ber for dem de må forlate. De overgir dem i Guds gode hender og ber Gud om at han måtte beskytte og bevare dem.

For en god måte å ta avskjed på!

Jesus går enda lengre og ber om at de, som han forlater, må helliges gjennom sannheten. Hva er sannhet? Så har allerede Pilatus spurt Jesus. Evangelisten Johannes forteller oss at Jesus er «veien, sannheten og livet». Vi blir altså helliget gjennom Jesus Kristus. Vår tro på Jesus helliggjør oss!

Vi burde også huske Jesu ord om at det er talsmannen, den hellige Ånd, som skal veilede oss til hele sannheten. Henvender vi oss i bønn til den hellige Ånd, så blir vi opplært i alt som fører oss til et hellig og lykkelig liv.

Det er viktig å ta bevisst avskjed. Det gjør godt å be med og for dem vi tar avskjed med. Det er nok med den lille bønnen: Kom, hellige Ånd, fyll dine troendes hjerter og tenn i dem din kjærlighets ild (se gårsdagens innlegg).

Lesningene finner dere her.

Kom, hellige Ånd …

… fyll dine troendes hjerter og tenn i dem din kjærlighets ild

Vi befinner oss midt i pinse-novenen. Snart feirer vi denne store festen for den hellige Ånd og på andre pinsedag mottar våre konfirmanter Ånden med sine syv gaver: visdom, forstand, råd, styrke, kunnskap, fromhet og gudsfrykt. Og fruktene av ånden blir da ifølge Paulus: kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, godhet, troskap, mildhet og utholdenhet.

Er det noe mer vi kunne ønske oss? Neppe! Men hvordan kan vi ta imot Ånden? Som så ofte er svaret: ved å be! Artikkelen begynner med en kjent bønn til den hellige Ånd. Det finnes selvsagt flere muligheter. Denne bønnen til den hellige Ånd er et godt eksempel på en fast bønn.

Søndagen hadde p. Andreas høymessen og da brukte han prekenen til å fortelle om de ulike måter å be på. P. Andreas foreslo å lese de tre lesninger til denne siste (syvende) søndag i påsketiden som en oppskrift på hvordan vi kan be.

I den første lesningen (Apg 7,55-60) hører vi om kirkens første martyr, den hellige Stefanus. Han tilhørte gruppen av de første diakonene og forkynte uredd Jesus Kristus. Det fikk de mektige til å bli rasende og Stefanus ble stenet. Det heter at han – fylt av den hellige Ånd – skuet Guds herlighet og Jesus som stod ved Guds høyre. Ved å bli styrket gjennom denne visjonen kunne Stefanus be for dem som var i ferd med å drepe ham: “Herre, krev dem ikke til ansvar for denne synd.” Denne form for bønn kalles forbønn, petisjon.

Også søndagens evangelium (Joh 17-20-26) handler om forbønn. Vi hører et utdrag fra slutten av Jesu avskjedstale (kapitlene 14-17) i Johannes’ evangelium. Jesus ber om at ‘alle skal bli ett’. Han mener med det ikke bare disiplene som flokker seg rundt ham der og da, men alle som kommer etter dem og tror på Jesus. Vi er også blant dem, Jesus går i forbønn for oss!

I andre lesning (Åp 22,12-20) hører vi igjen om en visjon, en åpenbaring. Bønnen her blir helt enkelt: Kom, Herre Jesus. Og svaret er: Ja, jeg kommer snart. Det er viktig å være i stillhet og lytte til det Gud sier. Det er viktig for oss alle å øve oss i å være stille og lytte. Det er ikke enkelt! Men kun på denne måten kan vi høre det Gud vil si til oss og vi kan si vårt “Amen – slik er det!”

Kom, Herre Jesus! Kom, hellige Ånd og fyll våre hjerter!