Du må ønske å se dem, gullkornene, alle de små gode tingene som gjør livene våre verdifulle og verdt å leve.
Fastetiden har kommet, nesten ubemerket – for faktisk har vi nå vært i en spesiell fastetid i et helt år. I fjor begynte den midt i fastetiden, varte gjennom påske og våren, ble litt mer avslappet over sommeren, og økte deretter i intensitet igjen om høsten.
Fastetiden er en tid for å gi avkall på noe. Og dette øver vi alle akkurat nå. Det er ingen som ikke må gi avkall på noe: noen frivillig, mange tvunget og kanskje med en truet eksistens foran seg.
Gud, skap i meg et rent hjerte og forny en stadig ånd i meg er ord fra Salmenes bok (Sal 51). I dagene før askeonsdag har de fått meg til å be, og tenke. Fornyelsen er det ikke jeg som skal sørge for, det er Gud som gjør det. Fornyelsen skjer i bønn, og da ikke ved at jeg forteller Gud hva han skal gjøre, men i håpet om at han forteller meg hva jeg skal gjøre, hvem jeg skal se, hvem jeg skal ta meg tid til å høre på. Det er et program jeg har fulgt i fastetiden mange ganger, og det har vært en utbytterik åndelig investering. Hver gang.
Fastetiden: tiden til å fornye vår TRO, vårt HÅP og vår KJÆRLIGHET
I årets fastebudskap fokuserer pave Frans på de tre store søyler i våre liv: tro, håp og kjærlighet. Disse blir ledsaget av fastetidens tre bærebjelker: faste, bønn og almisse. Fastetiden er en tid for omvendelse [gresk metanoia; ordrett er det en oppfordring: utvid dine synvinkler og -punkter, dine tankemønstre og ditt hjerterom]. Omvendelsen blir mulig ved å velge fattigdommens og selvfornektelsens vei (faste), omsorg og kjærlig tjeneste for de fattige (almisse) og barnlig samtale med Gud (bønn). Da blir våre liv preget av dyp tro, levende håp og virksom nestekjærlighet.
Et menneske som ber er som en som bærer sin elskede med seg i sitt hjerte hvor han eller hun enn går. Vi kan be når som helst og gjennom alt det som skjer oss hver dag: på gaten, på kontoret og på offentlig transport. Vi kan be med ord eller i hjertets stillhet.
