Frans, fuglene og vi
Av Elin Anker
«Våre søstre fuglene priser sin skaper. De synger et guddommelig rituale.» Den hellige Frans’ ord til sin følgesvenn (jfr. Bonaventura) er kanskje også til oss? Det er blitt høst-stille etter at trekkfuglene har reist. Dem får vi ikke høre igjen før til våren. Men de standhaftige standfuglene som begynner sine små konserter allerede i februar, banker nok snart på vindusrutene våre. Så får de seg litt ekstra å spise hos sine faste verter og vertinner og lever fortrøstningsfullt fra dag til dag gjennom de kaldeste og mørkeste månedene.
Frans av Assisis livshistorie, hans budskap, ja, selve hans person er en uuttømmelig kilde til inspirasjon og ettertanke. De ringvirkningene det fransiskanske budskapet fikk allerede i hans egen tid er ikke til å fatte, heller ikke det faktum at innen det trettende århundre var omme hadde fransiskanerne etablert seg her i vår egen by langt mot nord. Omtrent samtidig var veggmaleriene i den øvre delen av basilikaen i Assisi fullført, inkludert den velkjente scenen som viser Frans i samtale med fuglene.
Over syvhundre år senere, midt i en tid med klimaendringer og naturtap i katastrofalt omfang (svært mange fuglearter er kritisk truet), minner pave Frans oss om at «hver skapning gjenspeiler noe av Gud og har et budskap vi kan lære noe av». Videre skriver han:
«Når man i Evangeliet leser at Jesus snakker om fuglene og sier at «ikke én av dem er glemt hos Gud» (Luk 12,6), vil det da være mulig å mishandle dem eller skade dem? Jeg innbyr alle kristne til fullt ut å vedkjenne seg og leve denne dimensjonen av sin omvendelse og tillater at kraften og lyset fra den nåde de har mottatt, også blir synlig i forholdet til andre skapninger og til verden omkring oss. Slik kan de bidra til å nære det storartede brorskapet med hele skapningen som den hellige Frans av Assisi legemliggjorde på en så lysende måte.»
Laudato Si’ Kap 6.221, bildet: Frans fra Assisi taler for fuglene, av Giotto di Bondone (omstridt). Lisens: Public domain
