Velkommen til St. Hallvard kirke

OBS! Det er ikke messe på Nesodden den 17. oktober. Førstkommende messe er 24. okt. kl. 13.30

Det feires messer (og kirkekaffe) til vanlig tid i St. Hallvard kirke og vi ser fram til å se deg!

Kirkerommet er åpent for privat bønn:
mandag-fredag fra kl. 7.30 og stenges etter kveldsmesse kl. 18 eller 19
lørdag fra kl. 10.30 og stenges etter kveldsmesse kl. 19
andre tider for helligdager

Skriftemål og samtale med prest avtales individuelt.

Dersom du kommer til kirken ber vi deg om å ta hensyn til dine medmennesker. Pass på håndhygiene og host i albuen. Det er fremdeles antibac-dispensere plassert. Dersom du har luftveissymptomer eller tegn på sykdom ber vi deg om å være hjemme og eventuelt ta en koronatest. Husk at smittevern er nestekjærlighet i praksis.

Den hellige Teresa av Ávila (1515-1582)

I dag er minnedagen for nonnen fra Ávila som reformerte karmelittordenen (uskodde eller barfot-karmelitter) sammen med Johannes av Korset. Teresa var plaget av alvorlige sykdommer og gikk gjennom mange kriser i sitt liv. Gjennom dem fikk hun så mye mot og styrke at hun ble til en reformator og lederskikkelse i den nye ordensgrenen.

Teresa skrev en bok om bønn (Den indre borgen) som gjelder som et av mysticismens hovedverk. Fortere å lese og bedre å huske er hennes utsagn nedenfor:

Etter min mening er den indre bønnen
ikke noe annet
enn å dvele ved en venn
som vi ofte møter to ene –
simpelthen for å være sammen med ham
siden vi vet at han elsker oss.

Levende og aktivt er Guds ord …

… med en kraft som trenger dypere enn det skarpeste tveeggede sverd. Refleksjon over siste søndagens andre lesning
(Heb 4,12-13)

Levende og aktivt er Guds ord, med en kraft som trenger dypere enn det skarpeste tveeggede sverd, like inn til skillet mellom sjel og ånd, marg og knoker; det dømmer hver bevegelse, hver tanke i hjertets innerste. Det fins ikke den skapning som unngår hans blikk, alt ligger nakent og åpent for øynene på ham som vi skal stå til ansvar for.

Brevet til hebreerne tar tanken om visdommen (se refleksjonen i går) enda lengre. Like som visdommen springer ut fra Gud, så gjør det også Guds Ord, Logos. Visdommen og Ordet har sine røtter i Gud – og derfra utfolder de sin virksomme kraft som gjennomtrenger alt og bringer alt til dagens lys.

Det høres veldig radikalt ut – og det er det også (lat. radix: rot). Så handler det om at vi må ta ansvar for våre liv og at det skal komme en dom. Høres det skumelt ut? Truende? Ja kanskje, i første øyeblikket.

Men vi vet at det er Gud som dømmer. Gud som hyller oss i kappen av sin kjærlighet først. Så kan vi legge fra oss alle masker og forkledninger og stå ærlig til ansvar for våre liv.

Guds dom over våre liv vil gjøre alt ‘rett’, rette opp uretten. Gud vil reise oss opp. Da kan vi stå helbredet og plettfrie foran hans åsyn. Og Gud vil trekke oss inn i sine armer.

Som Edith Stein beskrev de jordiske konsekvenser av å være Guds barn (refleksjonen i går), så beskriver dagens refleksjon de guddommelige. Lovet være Gud!

Kjære alle, vi er nå tilbake til vanlige tilstander etter at Korona-tiden er slutt. Det vil derfor ikke lenger komme en refleksjon hver eneste dag. Men siden vi har så mange trofaste lesere, prøver vi å ha flere innlegg hver uke. Takk til dere alle som har fulgt med og kommet med kommentarer og oppmuntringer!

Friheten til Guds barn …

… og vårt ønske om å bli elsket

Jeg bad til Gud, og han gav meg forstand. Jeg påkalte Gud, og han sendte meg visdommens ånd. Jeg aktet den høyere enn kongestav og trone, rikdom regnet jeg for intet mot den. Den kosteligste edelsten ville jeg ikke sidestille med visdommen, mot den er all verdens gull som en neve sand, og sølvet ikke mere verdt enn leire.
Jeg elsket den høyere enn sunnhet og skjønnhet og ville heller eie den enn solens lys, for visdommens lys slukner aldri.

Men da visdommen kom til meg, kom alle andre goder med den, for rikdom uten mål har den i sine hender. (Visd 7,7-11)

Siste søndagens tekster er verdt å se litt nærmere på. Vi tar for oss første lesning i dag. Forfatteren av Visdommens bok vet hva han vil satse på i livet: Forstand og visdommens ånd. Han er beredt til å gi avkall på alt annet. Ingen av de jordiske gods betyr noe i forhold til visdom og forstand.

Hva altså er så spesielt med visdommen? Det hjelper å lese litt videre i kapitlet, da kommer en forklaring hva visdommen handler om (Vis 7,22-8,1):

Visdommens vesen
Visdommens ånd er forstandig; den er hellig, enestående i sitt slag, men den tar mange former. Den er fin, lettbevegelig, klar og ren; den er pålitelig, tar aldri skade, den elsker det gode. Kvass er den, den lar seg aldri hindre. Men den gjør alltid det gode og er glad i menneskene. Fast og sikker er den, og har ingen bekymringer. Den makter alt og våker over alle ting. Den gjennomtrenger dem som er rene, forstandige og fintfølende. (
Vis 22-23)

Her beskrives visdommens vesen med dyder og gaver som vi mennesker til syvende og sist streber etter og som gjør oss til Guds barn: hellighet, renhet, godhet, vennlighet, styrke, fri fra bekymring og åndelig bevegelig. Litt senere leser vi: Gud elsker den som bor sammen med visdommen. Å strebe etter visdommen, etter de dydene som er forbundet med den, er altså ensbetydende med å strebe etter Guds kjærlighet. Lengselen etter Guds kjærlighet motiverer forfatteren av Visdommens bok å ønske seg visdommens ånd.

Dette motivet er kjent for oss. Vi alle ønsker oss å bli elsket – i denne verden, men også i livet som kommer. En lengsel bor i oss som allerede har blitt oppfylt: i vår dåp har himmelen åpnet seg og vi har hørt Guds stemme si til oss: Du er min datter, du er min sønn, som jeg har kjær (se Mark 1,11).

I teorien vet vi nok at vi er Guds barn, men gjennomsyrer dette også vår hverdag? Hva betyr relasjonen til Gud for oss?

Den hellige Edith Stein svarer slik: Å være Guds barn betyr å ta Guds hånd mens du går; å gjøre Guds vilje og ikke følge dine egne ønsker; å overgi alt håp og alle redsler til Gud; å ikke lenger bekymre deg for deg selv og din egen fremtid. Det er grunnlaget for friheten og bekymringsløsheten av Guds barn.

Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye…

Gårsdagens høymesse. Tilbake til normalen – etter hvert

Så mange hyggelige folk i kirken, det er lenge siden vi har hatt et slikt syn! Og endelig blir det igjen kirkekaffe etter messen, faktisk også etter fromessen kl. 9.30.

Lesningene fra i dag er flotte – dog krevende. I evangeliet hører vi om den rike unge mannen og Jesu bilde av en kamel som lettere går gjennom et nåløye enn et rikt menneske inn i Guds rike. Evangeliet finnes her.

P. Ragnar sa følgende i sin preken: Det finnes en grunnleggende godhet i den unge mannen. Men hans rikdom er et hinder. Derfor ber Jesus ham om å selge alt han eier og så følge Jesus. Jesus gjør det tydelig hvor hindringene ligger, han oppfordrer den unge mannen om ikke å bedra seg selv. Ja, den unge gjør mye godt og riktig, men hva er hans motivasjon? Er det ikke slik at han vil fremstår som vellykket og lydig?

Egentlig tror mange av oss at rikdommen vil sette oss fri. Da ville vi slippe bekymringene som ledsager oss i våre liv. Men er det sant? Er det ikke en bedragelse, en illusjon?

Bildet av kamelen og nåløyet gjør det tydelig: Vi kan ikke oppnå det evige liv basert på de gode ting vi gjør for oss selv. Det evige liv er Guds gave. Vi kan aldri gjøre oss fortjent til det.

Vi må gjøre gode ting, tjenester, uten å tenke på belønning. Ønsket om belønning er et tegn på feil motivasjon.
Vi må våge å elske uten begrensninger, uten å tenke på oss selv.

———————————

I slutten av messen nevnte p. Ragnar den franske rapporten om utstrakt overgrep i landet. P. Ragnar ba oss om å være ærlige og åpne om disse skyggesidene i den katolske Kirken. Og om å be for Kirkens fellesskap.

Pave Frans har kalt offentliggjøring av rapporten et ‘skammens øyeblikk’. Han avviser misbruket på det sterkeste, på lik linje som pave Benedikt i sin tid. Misbruket kan skje fordi det finnes en ukultur i Kirken. Denne ukulturen må endres radikalt. Den har å gjøre med klerikalisme og maktmisbruk. Mens biskoper og prester blir guddommeliggjort, blir legfolk umyndiggjort.

(Redaksjonen: Dette er sterke ord som også setter spørsmålstegn ved vårt eget syn av Kirken, dens tjenere og legfolkets plass i Kirken.)