Nyheter

I fellesskap gjennom påsketiden – «Jeg og Faderen, vi er ett.»

Refleksjon over dagens evangelium Joh 10,22-30 – Vi er trygge i Guds gode og barmhjertige hender

Det var vinter og tempelvielsesfest i Jerusalem, og Jesus holdt til i templet, hvor han vandret frem og tilbake i Salomos buegang. Jødene slo da krets om ham og spurte: «Hvor lenge vil du holde oss i spenning? Er du Messias, så si oss det rent ut!» Jesus svarte: «Jeg har sagt dere det, og dere tror det ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg. Men dere tror ikke, fordi dere ikke hører til mine får. Mine får hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg, og dem vil jeg gi evig liv, så de aldri i evighet går tapt. Ingen skal kunne rive dem ut av min hånd: Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive noe ut av Faderens hånd. Jeg og Faderen, vi er ett.» Joh 10,22-30

Jesus er i Jerusalem for å feire Hanukka-festen. Denne festen er forbundet med et under og Jesu motstandere prøver å provosere Jesus. Han skal bevise sitt messiansk identitet med et under. Men de som forlanger det, tror uansett ikke på ham. Jesus sier det rett ut: «Men dere tror ikke, fordi dere ikke hører til mine får.»

Igjen viser Jesus til bildet av Den gode hyrden (se også refleksjonene 24. og 25. april). I løpet av den kristne historien ble dette bildet dessverre misbrukt for å bygge opp en maktforskjell mellom presteskapet og de ‘vanlige’ troende. Det er ikke det som Jesus beskriver med dette bildet.

Jesus inviterer til et fellesskap som bygger på gjensidig tillit, lytte til hverandre og være forbundet med Gud. Dette fellesskapet kan ikke ødelegges, rives fra hverandre. Jesu ord gjelder oss, gjelder våre liv, alle dager, de friske dagene som de syke, de lyse som de mørke. Som Guds får er vi samlet i Guds hender. Der er vi trygge – uansett hva som skjer i våre liv. Ikke engang døden kan rive oss ut av Guds hånd.

Som Jesus og Gud er ett (Joh 10,30), så er vi ett med Kristus. Og vi er ett med våre søstre og brødre i menigheten, med våre medmennesker overalt på denne kloden, med dem som har gått foran oss og med som ennå kommer. Vi er ett med hele skaperverket som bæres av den gode og barmhjertige Gud. Dette fellesskapet er Guds store under – og vi er del av det. Aldri kan vi tenke for stort om Gud – og heller ikke om det mysteriet vi selv er – og våre neste og hele skaperverket.

Kanskje kan vi bruke hver dag litt tid for å plassere oss helt bevisst i Guds gode hender – sammen med hele fellesskapet som er samlet der?

I fellesskap gjennom påsketiden – Ukens pave Frans

Dagens refleksjon:
Gud gir aldri opp

Gud gir aldri opp. Du er hans hjerte nær, du som ennå ikke kjenner skjønnheten i hans kjærlighet, du som ennå ikke har tatt imot Jesus som sentrum i ditt liv, du som ikke makter å overvinne din synd.
Pave Frans, april 2021

Foto: Reuters
Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar

I fellesskapet gjennom påsketiden – Den gode hyrdes søndag og Verdensbønnedagen for kall

Refleksjon: P. Ragnars preken (dagens evangelium se i gårsdagens refleksjon)

Kjære venner, 

Denne 4. søndagen i påsketiden er kjent som Den Gode Hyrdes Søndag. Det er også verdensbønnedag for kall. Det er en dag vi reflekterer over Jesus som Den Gode Hyrde – der han varsomt viser omsorg for sin flokk. En hyrde skal lede, gi føde, oppmuntre, trøste, korrigere og beskytte sin flokk. Og de første kristne så Jesus som oppfyllelsen av deres drøm om en åndelig hyrde; en som kunne gå foran og lede vei. Her gir lesningene oss både trøst og samtidig en utfordring: Trøsten ligger i Det Glade Budskap om at Jesus Kristus kjenner oss, sørger for oss og elsker oss. Utfordringen ligger i at hver og én av oss også skal være gode hyrder. 

Når Jesus så beskriver seg selv som Den Gode Hyrde, så forteller han oss noe viktig om forholdet mellom Ham og oss. «Jeg kjenner mine og mine kjenner meg». Akkurat som hyrdene på marken kjente hvert eneste medlem av flokken sin, og fårene kjente stemmen til hyrden – slik kjenner Jesus hver og én av oss – ved navn. Han kjenner oss; våre behov, våre gode sider og vår skygge. Og det er en kunnskap som ikke er teoretisk, men en kunnskap som er et resultat av kjærlighet, barmhjertighet og omsorg – en erfaring over tid. For Jesus elsker oss slik vi er – med alle våre begrensninger – og han forventer at vi tar imot hans kjærlighet; en kjærlighet som leder oss til å vise omsorg og barmhjertighet overfor hverandre. Det er dette han minner oss om hver gang vi går til Messe; hver gang vi tar imot Det allerhelligste sakrament. Slik gir han oss føde og liv. Og han ber oss om å gi videre det vi har fått. Dét er vårt universelle kall. Dette er hva Gud kaller alle kristne til. 

Les videre her

Bilde: Erkebispedømme Mainz

I fellesskap gjennom påsketiden – Jesus, den gode hyrden

Refleksjon over søndagens evangelium Joh 10,11-18 – Jeg setter livet inn for mine får

På den tid sa Jesus: “Jeg er den gode hyrde. En god hyrde setter sitt liv inn for fårene. En leiekar derimot, en som ikke er noen riktig hyrde og som ikke selv eier fårene – ser han ulven komme, forlater han fårene og flykter. For han er en leiekar bare, og har ikke hjerte for fårene. Men jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine, og mine kjenner meg – slik som Faderen kjenner meg, og jeg Faderen; og jeg setter livet inn for mine får.” (Joh 10,11-15)

Pater Ragnars anbefaling for i dag er å lese pave Frans’ budskap for Verdensbønnedagen for kall (den gode hyrdes søndag). Den finnes på engelsk (Saint Joseph: The Dream of Vocation) her og på norsk her. Pater Ragnars preken følger på søndag.

I det følgende finnes det tanker fra pastor Stefan Dumont (Andernach, Tyskland). Han har tatt utgangspunkt i det flotte kapitél (søylehode) på en av søylene i den vidunderlige romanske kirken Sainte-Marie-Madeleine i Vezelay i Frankrike. Kirken er del av UNESCOS verdenskulturarv.
Kapitélet viser Judas som har hengt seg (venstre side) og den oppstandne Jesus som bærer den døde Judas hjem (høyre side). Bildet med Jesus som bærer et får på sine skuldre, er viden kjent. Mye sjeldnere er varianten med Judas. Begge ganger: Jesus, den gode hyrde. (mer om Jesus og Judas, se her)

Stenhuggere på 1100-tallet har hugget i hard sten et håpets bilde. Håp for alle som tenker at de ikke har gjort det de skulle i sine liv. Håp for alle som har falt dypt – uansett hvorfor og hvordan. Guds kjærlighet bærer også den hjem som ikke kan tro, som ikke lenger har håp. Også den som alle andre har avskrevet.

Det jeg yter og presterer, er ikke avgjørende. Heller ikke det der jeg har sviktet og gjort noe ondt. Det siste ordet har den oppstandne Kristus. Og han bærer. Og ikke bare Judas.

I fellesskap gjennom påsketiden – Fra Saulus til Paulus

Refleksjon over dagens lesning (Apg 9,1-20) – Apostelen Paulus’ omvendelse

Lesningen i dag er omfattende, kanskje den mest gripende, uforståelige og rystende omvendelseshistorie i Det nye testamentet. I neste avsnitt finnes det et sammendrag, men les gjerne hele teksten her.

Saulus drar til Damaskus for å forfølge de kristne også der. Plutselig på slutten av reisen stråler det opp et kraftig lys. Saulus faller fra hesten og hører Jesu stemme. Deretter kan Saulus ikke lenger se. Han føres til Damaskus hvor han i tre dager verken spiser eller drikker.
En kristen i Damaskus med navn Ananias får oppdrag fra Gud til å besøke Saulus. Han skal legge hendene på ham slik at han får synet igjen. Ananias utfører oppdraget til tross for at Saulus har kommet for å ta hans liv. Og Saulus får synet igjen. Så blir han døpt og trer inn i apostlenes rekke med det nye navnet Paulus – som tegn på at han ble født på ny. (jfr. Nikodemus spørsmål: Hvordan kan et menneske blir født på ny? Joh 3,3f.)

Denne historien er så viktig at den står to ganger i Apostlenes gjerninger, i kapittel 9 og 22. Gud bruker kraftige, ja dramatiske midler for å få den fanatiske Saulus på bedre tanker. Saulus må først oppleve døden før han kan vende om. Tre dager er han blind – og han spiser og drikker ingenting. Tre dager som er avgjørende for hele hans liv. Saulus må ned i det dypeste mørket. Alle hans planer, hele hans tankesett og hans menneskeforakt må dø. Saulus ber. Som hos Jesus kommer oppstandelsen etter tre døgn – for Saulus med hjelp av disippelen Ananias. Saulus får synet igjen, han drikker og spiser og kommer til kreftene.

Dette er veien for oss alle: død og oppstandelse. Vi må bli født på ny. Med Paulus skal vi lære å gå denne veien. Det gjør vondt, vi blir redde og skremt. Gud virker fraværende. Lys, liv og sannhet er tilsynelatende tapt. Men Gud er ikke borte. Lyset, livet og sannheten er der. De kan ikke fornemmes siden dødens mørke omgir oss. Men så kommer tidspunktet da vi kan se igjen.

Bildet: Blomst på Golanhøydene, nær Damaskus (HHM)