Nyheter

I fellesskap gjennom fastetiden – Å stole på Gud (del 2)

Dagens meditasjon

De liturgiske tekstene siste søndag byr på en gedigen utfordring når det gjelder å stole på Gud, stole på Jesus. I Johannesevangeliet (2, 13-25) hører vi at Jesus driver kjøpmennene og pengevekslerne ut av templet i Jerusalem. P. Ragnar formulerer det slik: “Det blir et noe bryskt møte mellom Jesus og pengevekslerne i tempelet i Jerusalem – en skandale for de troende som var til stede. En Kristus som bryter med den etablerte politiske korrekthet kan vanskelig være et godt forbilde.”

Foto: erzdioezese-wien.at

I brevet til korinterne prøver Paulus å ‘selge’ sine tilhørere Jesus som korsfestet Gud og Messias. For et håpløs utgangspunkt! P. Ragnar igjen: “Paulus beskriver en korsfestet Messias som en skandale for samtiden i sitt brev til kirken i Korint. Beskrivelser av forventninger som ikke blir møtt. En korsfestet Kristus passet ikke inn i konseptet om en seirende politisk Messiansk lederskikkelse. På samme måte hadde ideen om en lidende Gud som døde og oppstod igjen, ingen stor appell blant intelligensiaen i Korint.”

Paulus skriver (1 Kor 1,22-25): Vi forkynner en korsfestet Messias – for menneskene er det opprørende, men for de som er kalt, Guds egen visdom. Brødre og søstre, mens jødene spør etter jærtegn og hellenerne søker en filosofi, forkynner vi en korsfestet Messias – for jødene er det opprørende, for hedningene er det dårskap, men for oss som er kalt, enten vi er jøder eller hellenere, er Kristus Guds egen kraft og Guds egen visdom. For selv Guds dårskap er visere enn menneskene, og selv Guds svakhet er sterkere enn menneskene.

Paulus minner de troende i Korint på noe de allerede vet, men kanskje ikke helt klarer å akseptere: Guds dårskap er klokere enn all menneskelig visdom, og Guds svakhet er sterkere enn all menneskelig styrke – en påminnelse til dem og oss om å ha tillit til Gud. For Gud griper inn i vår hverdag.

Les resten av prekenen i morgen.

I fellesskap gjennom fastetiden – Å stole på Gud (del 1)

Dagens meditasjon

Fra p. Ragnars preken 3. søndag i fasten: “En av de tingene som vi er så alt for raske til å glemme er det faktum at Gud alltid er med oss og passer på oss og at Gud har omsorg for oss. Gang på gang ber derfor Jesus oss om ikke å gjøre oss avhengige av egne ressurser eller materielle ting. Han hjelper oss til å forstå hvordan vår tro og tillit ene og alene tilhører Gud. Han ønsker at vi skal forstå at Gud passer på sine barn – de som stoler på ham.

Teorien kjenner vi, men det blir likevel ikke enklere å få til av den grunn. For vi vet at dersom vi ønsker å oppnå noe her i verden, så må vi jobbe hardt for det. Og mange gjør nettopp det: de jobber hardt for å bedre sine levekår; de jobber for å gi sine barn muligheter de selv ikke hadde; de jobber for å skape seg en bedre fremtid. Det å finne balansen her er ikke så enkelt.”

Denne balansen har den hl. Ignatius av Loyola beskrevet på følgende måte:

“Vi må stole på Gud som om alt var avhengig av oss, ingenting av Gud. Men vi må bruke våre krefter som om alt avhenger av Gud, ingenting av oss.”

Et berømt sitat som blir oversatt og tolket ulikt. P. Vitus Seibel SJ, en tysk jesuitt, skriver følgende:

“Vårt svar på verdens utfordringene trenger ikke å være et stadig mer hektisk tempo. Den som vet at Gud er med oss i våre tanker og gjøremål, trenger ikke å late som om han personlig måtte bære all elendighet i hele verden. I sin bitterhet trenger han ikke være en konstant bebreidelse for de andre som ennå ikke har forstått alvoret i situasjonen og derfor ikke hele tiden går rundt med et dystert ansikt.

Man bør gjøre alt, men i troen på at Gud forblir den siste autoritet og at han forblir trofast mot oss til tross for ulykkene vi finner i denne verden og som vi ofte deltar i. Vi trenger ikke å være lamslått av det som skjer her. De som er forankret i Gud kan rolig utføre sin tjeneste. Nettopp fordi verden ikke er den ultimate og høyeste for kristne, kan de utføre sin tjeneste i verden med nøkternt mot.

På denne måten kan en holdning oppstå og vokse mer og mer som vet hvordan man kombinerer engasjert alvor og hellig ubekymrethet i fruktbar spenning.

Ikke en dårlig blanding, synes det meg for Guds rikes komme.”
(Fra: entschluss 52 (1997), H.11, 25-27)

Foto: Sieger Köder, I Guds hender, Katholische Kirche Steiermark

Fortsettelse i morgen.

I fellesskap gjennom fastetiden – Å tilgi (del 2)

Dagens meditasjon

Den hellige Ignatius av Loyola, jesuittenes grunnlegger, sier:

«For ikke å dømme urettferdig (lemfeldig dom) må enhver passe på å ta nestens tanker, ord og gjerninger i beste mening.»

Utsagnet er så viktig at den sågar har kommet med i Den katolske kirkes katekisme (2478):

Enhver god kristen må være snarere til å redde nestens utsagn enn til å fordømme det. Dersom det ikke står til å redde, må man spørre ham hvordan det var ment; dersom det var dårlig ment, må han settes på plass med kjærlighet; og er ikke det nok, må man med alle passende midler få ham til å mene vel slik at han kan berges.

Etter svaret på apostelen Peters spørsmål om hvor ofte man må tilgi (se i går), forteller Jesus en lignelse om Guds rike (gårsdagens evangelium):

Og således kan himlenes rike lignes med en konge, som ville gjøre opp sitt regnskap med sine embedsmenn. Oppgjøret begynte, og en som skyldte ham ti tusen talenter, ble ført frem. Han hadde ikke noe å betale med, og derfor befalte hans herre at han skulle selges, med kone og barn og alt han eide, så gjelden kunne bli betalt. Da kastet embedsmannen seg i støvet for ham og bad: «Gi meg bare henstand, så skal jeg betale deg alt sammen.» Hans herre syntes synd på ham og lot ham gå, og eftergav ham til og med gjelden. Men idet embedsmannen gikk ut, kom han over en kollega, som skyldte ham hundre denarer. Dermed grep han ham i strupen og sa: «Betal det du skylder!» Den annen falt ned for ham og bønnfalt ham: «Gi meg bare henstand, så skal jeg betale deg!» Men han ville ikke; tvert imot, han drog avgårde til fengslet med ham, og der skulle han sitte inntil han hadde betalt det han skyldte. Da hans kolleger så hva som gikk for seg, ble de opprørt og gikk og fortalte sin herre det hele. Og hans herre lot ham kalle til seg og sa til ham: «Du slyngel! Alt det du skyldte, eftergav jeg deg fordi du bad meg om det. Jeg viste deg barmhjertighet; burde ikke da også du ha vist barmhjertighet mot din kollega?» Og full av vrede lot han bøddelknektene ta seg av ham, inntil han hadde betalt alt han skyldte. – Og slik kommer min himmelske Far til å gjøre med dere, dersom ikke hver enkelt av hjertet tilgir sin bror.

Jesus sier: Guds rike er som denne kongen. Gud tilgir. Om og om igjen – når vi angrer og ber Ham om å tilgi oss. Men hvis vi avslår Guds invitasjon om å være barmhjertig, hvis vi velger en annen vei, så tar Gud oss på alvor. Da gjør Han med oss det som vi selv har valgt. Embedsmannen skjer ikke urett ved at kongen handler på denne måten. Han får det som han uansett har fortjent. Han får det som han selv har funnet passende, ellers hadde han forholdt seg annerledes mot sin kollega.

Hva gjør vi altså mot våre medmennesker? Kan vi tilgi? Kanskje er det derfor så viktig at vi ber i hver Fader vår:

Og forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere.

Det finnes et sikkert tegn på Guds tilgivelse: når du tilgir din neste. (Hermann Häring, *1937; tysk katolsk teolog)

Foto: Hellige Ignatius, liagard.no

I fellesskap gjennom fastetiden – Å tilgi (del 1)

Dagens meditasjon

På den tid kom Peter til Jesus og spurte: «Herre, hvor mange ganger er jeg forpliktet til å tilgi en bror som krenker meg? Like til syv ganger?» Jesus sier: «Til det svarer jeg: Ikke syv, men syvogsytti.» (Matt 18, 21-22)

Det å tilgi kan være vanskelig. Det krever en innsats, et indre arbeid med oss selv. Våre følelser er berørt. Vi kan ha blitt veldig såret. Kanskje trenger vi profesjonell hjelp til å bearbeide det som har hendt. Men det kan også være noe mindre alvorlig, noe mer hverdagslig. Det kan handle om en misforståelse mellom to personer. Den ene føler seg såret uten at den andre har ment det ondt og kanskje til og med uten at den andre aner hvilke følelser som ble satt i sving. Det finnes en morsom historie om denne typen misforståelse – som nok ikke er så morsom:

En mann vil henge opp et bilde, men mangler en hammer for å slå spikeren inn i veggen. Han får idéen om å be naboen å låne ham en hammer. Men så kommer han til å tenke: «Naboen har sist sett så rart på meg. Han liker meg sikkert ikke. Ja, og da vi i går møttes i garasjen, da har han kun nikket til meg, ikke engang sagt ‘hei’. Han vil sikkert ikke låne meg en hammer. Egentlig er han ganske arrogant og avvisende. Ikke som en god nabo burde være.» Og så tenker mannen videre og videre i de banene og blir sintere og sintere på naboen. Til slutt stormer han ut, ringer på dørklokken til naboen, og da døren blir åpnet, roper han illsint: «Du kan beholde din dumme hammer!»

Historien setter det litt på spissen, men er det ikke slik at vi burde kontrollere våre tanker, våre tankemønstre.? Hvor ofte beveger vi oss i negative tankebaner som forsterker våre negative følelser?

En følelse er i seg selv noe nøytralt. Det vi gjør med våre følelser, det er avgjørende – se den lille historien ovenfor!

Pave Frans har foreslått som fasteoffer: «Avstå fra å sladre!» (Angelus, 28. februar 2021). Sladder er noe som ødelegger relasjoner, det kan utvikle seg til fiendskap og mobbing. Isteden burde vi alle prøve å trekke frem det positive i hver person, ja til og med i hvert utsagn av et medmenneske. Vi burde prøve å sette oss inn i situasjonen til vedkommende, hans tanker, og hans uttalelser. Vi burde prøve å ‘redde nestens utsagn’! (Ignatius av Loyola, Den katolske kirkens katekisme 2478, se del 2 i morgen)

I fellesskap gjennom fastetiden – Charles Dickens

Dagens meditasjon av Gudveig Havstad

Fra denne julen har jeg blitt oppmerksom på at Charles Dickens er en meget religiøs forfatter, da jeg leste en liten bok som ikke var ment til utgivelse, men kun som fortelling om Jesu liv til hans barn.

Jeg kjøpte boken i en periode jeg leste Dickens høyt for sønnedatter. (Hun som er glad i litteratur, men har en alvorlig grad av dysleksi, som gjør det meget slitsomt for henne å lese.) Men plutselig ble lesestundene uaktuelle, og først når vi, sønnedatteren og jeg, nå mange år senere så filmen om «David Copperfield fortalt av ham selv», har jeg fortsatt lesingen av Dickens. I julen denne lille boken: “Frelserens liv», utgitt i 1934. Boken begynner slik:

Mine kjære barn, det ligger mig på hjertet at dere skal få noget å vite om Jesu Kristi livs historie. Alle bør vite noget om ham. For aldri har noget menneske levet som var så god, så vennlig, så mild og hadde slik medfølelse med alle som gjorde galt eller og hadde det vondt som ham. 

Les videre her