Enerhauggata 4, 0651 Oslo Oslo-St.Hallvard@katolsk.no 23 30 32 00
I Jesus gikk Gud på leting etter oss der vi hadde gått oss vill.
I Jesus kom han for å hjelpe oss opp når vi falt.
I Jesus gråt han sammen med oss og helbredet våre sår.
I Jesus velsignet han våre liv for alltid.
Pave Frans, mars 2021
Foto: CNA
Redaktør for «Ukens pave Frans» er Frode Grenmar
Jakob ble far til Josef, Marias mann. Og av henne ble Jesus født, han som kalles Messias.
Men med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Mens hans mor Maria var trolovet med Josef, og de ennå ikke var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved Den Hellige Ånd. Josef, hennes husbond, var en rettskaffen mann; han ville ikke bringe skam over henne, men besluttet å skille seg fra henne i all stillhet.
Men som han gikk og tenkte på dette, viste Herrens engel seg for ham i drømme og sa til ham: «Josef, Davids sønn, vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru; for det barn hun bærer, er blitt til ved Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus; for det er han som skal frelse sitt folk fra deres synder.»
Og da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde befalt ham.
(Matt 1,16.18-21.24a)
Josef var en modig og ydmyk mann. Hadde han forlatt Maria, så ville det vært ensbetydende med at Maria kunne ha blitt stenet. Allikevel: Hvilken brudgom hadde innvilget å gifte seg med sin brud når hun var gravid med en annen manns barn? Men Josef var lydhør. Gud kunne snakke med ham gjennom drømmen. Barnet var blitt til ved Den Hellige Ånd. Og Josef trodde på Gud og tok Maria til seg. For et forbilde den ydmyke og lydhøre Josef er for oss!
En av pave Frans’ første amtshandlinger var tilføyelsen av Josefs navn i de eukaristiske bønnene II, III og IV. Siden mai 2013 nevnes Josef i hver messe:
Forbarm deg over oss alle, så vi får del i det evige liv sammen med Guds mor, den salige jomfru Maria, den salige Josef, hennes ekteviede, de salige apostler og alle hellige som gjennom alle tider levet i ditt vennskap.
(Eukaristisk bønn II)
Året 2021 har pave Frans utropt som jubelår for den hellige Josef, se arkiv. I hans dekret ‘Med en fars hjerte’ skriver paven: “Ja, Josef var i stand til å elske med ekstraordinær frihet. Han plasserte seg aldri i sentrum. Han visste hvordan han kunne tre til side og gjøre Maria og Jesus til midtpunktet i hans liv, ”. Josefs lykke “er ikke basert på logikken om selvoppofrelse, men på å hengi seg selv”. Hans person er derfor mer eksemplarisk enn noen gang, “i en verden som trenger fedre, men avviser despoter” – det vil si de “som forveksler autoritet med autoritarisme, tjeneste med underdanighet, konfrontasjon med undertrykkelse, veldedighet med overdreven omsorg, styrke med ødeleggelse.”
St. Josephsøstrene på Grefsen feirer sin navnepatron i dag. Før i tiden har flere av søstrene jobbet i menigheten og i Fransiskushjelpen. Søstrene har vært i lockdown i mer enn ett år, og det er lenge siden vi har sett dem. Men i bønn og tanker er vi forenet. Gratulerer med dagen, kjære søstre!
Jesus sa til jødene: “Hvordan kan dere vel tro, når dere tar imot ære av hverandre, men ikke søker den ære som Gud alene kan gi?“
Disse ordene retter Jesus til de skriftlærde og fariseerne. Her er det viktig å vite at ikke alle jøder, hele folket, er ment. Johannes bruker ‘jødene’ mange ganger for Jesu jødiske motstandere, oftest de skriftlærde, fariseerne og saddukeerne. En generalisering som har vist seg å være uheldig. Noe av det kristne jødehatet har nok sine røtter her, dessverre.
Men la oss se nærmere på teksten. Ønsket om å være godt likt, om å ha et godt rykte, om å ha en fremragende plass i vår vennekrets, i våre respektive grupper og i vårt samfunn, ligger dypt i oss. Vi ‘tar gjerne imot ære av hverandre’. Men Jesus påstår: Hvis dere gjør det, kan dere ikke ha tro.
Såpass?!
Den hellige Ignatius’ ledestjerne var følgende motto: Alt til Guds større ære – ad majorem dei gloriam. I den flotte kirken Il Gesu i Roma, jesuittenes hovedkirke nær Capitol, står disse ordene på latin fordelt på de to vinduene ved alteret (se bilde, ‘dei gloriam’ over krusifikset). Tenk om våre handlemønstre var preget slik! Hvordan ville verden se ut da?
Dag Hammarskjöld (1905-1961, svensk UN generalsekretær) skrev: “Suksess – til Guds ære eller til din egen, for menneskenes fred eller din egen? Svaret avgjør utfallet av ditt strev.”
Foto: Il Gesu, Roma, detalj ved alteret
Fryd deg, du himmel, og juble, du jord, bryt ut i gledesrop, dere fjell! For Herren trøster sitt folk, forbarmer seg over sine hjelpeløse. Sion sa: «Herren har forlatt meg, min Gud har glemt meg.» Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke tar seg av den sønn hun har født? Og selv om hun kunne glemme, så glemmer jeg aldri deg. (Jes 49, 13-15)
Foto: Nærøydalen med fjellet Jordalsnuten, sett fra Stalheim
Dagens lesning minner meg om tekstene i advent. I advent leser vi mange av de store visjonene til profeten Jesaja, fulle av lengsel og håp. Og nå får vi en slik tekst som en gave i fastetiden.
Vår tekst i dag passer inn i adventstidens flotte rekke. Vi hører blant annet: «Herren trøster sitt folk, forbarmer seg over sine hjelpeløse.» Og for å tegne et enda sterkere bilde: «Selv om en mor kan glemme sitt barn, så glemmer Gud aldri deg!»
Til tross for at vi kan føle oss ensomme, glemt, hjelpeløse – ikke minst i pandemiens tid: Gud er alltid med oss! Også når vi sitter hjemme i isolasjon, ikke kan møte våre kjære og venner, ikke kan gi eller motta en klem: Gud er der! Jesus er der! Kan vi bli stille, åpne oss, fornemme Guds nærvær?
Fastetiden er en spesiell tid. Vi forbereder oss til påskehøytiden. Som i fjor vil det ikke være mulig å komme til kirken for å feire sammen de store messene i Triduum. Men vi kan holde åndelig kontakt. Vi vet om hverandre. Vi vet at mange sitter hjemme og ber. Vi vet at mange savner fellesskapet og gleder seg til kommende tider når vi alle kan møtes igjen. La oss huske hverandre, be sammen for og med hverandre, hver på sin plass i Oslo og omegn – og ut over det.
Det var en av jødenes høytider, og Jesus drog opp til Jerusalem. Ved Fåreporten i Jerusalem er det en dam som på hebraisk kalles Betesda, den har fem bueganger, og under dem lå det en mengde syke, blinde, lamme og vanføre. – Der var det en mann som hadde vært syk i trettiåtte år. Jesus så ham ligge der, og da han forstod at han hadde hatt det lenge slik, sa han til ham: «Vil du bli frisk?» Den syke svarer: «Herre, jeg har ingen som kan kaste meg ned i dammen med en gang vannet kommer i opprør, og i samme øyeblikk jeg kommer, er det en annen som styrter seg uti før meg.» Jesus sier til ham: «Reis deg, ta båren din og gå.» Og i samme øyeblikk le mannen frisk, tok sin båre og gikk.
(Joh 5,1-3a, 5-8)
38 år – et halvt liv, syk, lammet. Og fortsatt på samme plass. Denne mannen hadde ikke lenger noe håp om å lykkes med å nå vannet i dammen som kunne gjøre ham frisk. Ønsket han å egentlig å bli frisk? Jesus spurte: «Vil du bli frisk?». Mannen svarte unnvikende. Kanskje hadde han innrettet seg i sin ulykke, i sin lammelse, i sin gledesløse hverdag? Han hadde gitt opp, forventet ikke noe mer fra livet, mistet tro, håp og mot. Men Jesus godtok ikke en slik holdning, han oppfordret: «Reis deg, ta båren din og gå.». Og det skjedde: Mannen ble frisk, tok sin båre og gikk. Punktum.
Jesus har kommet til verden for å gi mot, håp, styrke og glede. I mange av Jesu helbredelser krevdes det tro og viljen til å bli frisk. Her hører vi ikke noe slikt, i hvert fall ikke eksplisitt. Kanskje var det nok at Jesus stolte på at mannen kunne reise seg, komme seg ut av den håpløse situasjonen? Og at mannen var så overrasket over at et menneske kunne ha tiltro til ham slik at dette mobiliserte kreftene? Jesu kraft og mot strømmet over denne lamme og gjorde ham frisk. Han trengte ikke lenger å holde seg til vannet i dammen Betesda, det helbredende vann kom i Jesu egen person til ham.
Dagens lesning forteller også om vann som gjør alt frisk (Esek 47,1-9.12; se også meditasjon 4. mars og salme 1). Vannet som profeten Esekiel forteller om, renner frem fra templet, blir fort til en stor elv og strømmer til Dødehavet:
Når vannet renner ut i sjøen, blir det salte vannet friskt. Alle levende skapninger som det kryr av, skal få leve overalt hvor denne elven renner. Det skal bli en mengde fisk. For når dette vannet kommer dit, blir vannet i sjøen friskt, så alt kan leve der elven renner ut. På begge elvebredder skal det vokse alle slags frukttrær. Løvet på dem skal ikke visne, og frukten skal ikke ta slutt. Hver måned skal de bære ny frukt; for vannet de får, strømmer ut fra helligdommen. Trærnes frukt skal tjene til føde og bladene til legedom.» (Esek 47, 9c. 12)
Et bilde av paradiset. Et bilde av Gud. Slik er vår Gud: forfriskende, helbredende, selve livets kilde og fylde! Hvordan finne frem til denne kilden? Vannet kommer fra templet (Esek 47,1). Vi kan komme til kirken, til dåpen, til templet som vi selv er. Vi må våge å lete etter Gud i oss. Bli stille, lytte, ta imot. I evangeliet hørte vi at Jesus finner selv fram til den lamme. Alt som trengs er å være der. Oppmerksom. Lyttende. Og så ta imot.
Foto: fra menighetens pilegrimsreise 2013, Betesda (øverst) og bad i Dødehavet
